Young Intro

Hjem
Norge
Bodø
Young Intro

Et trygt rom for barn å utforske, uttrykke og utvikle ferdigheter, som varer livet ut.

Young !ntro is on a mission to uplift and empower children and youth through the life-changing power of creative self-expression. "Young Talking" illustrative natural play-system creates safe, inclusive spaces where young people can explore art, storytelling, music, and more — essential tools that foster confidence, emotional resilience, and mental well-being.

12/05/2026

I forrige uke deltok jeg på Traumebehandlingskonferansen i regi av NKVTS i Oslo. Fokuset var på klinisk arbeid, og de fleste deltakerne var terapeuter. Dr. Anthony Mannarino, i sitt foredrag om om traumefokusert arbeid med barn, vektla blant annet viktigheten av lek og sosialt samspill for barn i å hjelpe dem med å bearbeid traumatiske opplevelser.

Traumer kan oppstå på mange forskjellige måter. Det trenger ikke handle om krigsrelaterte opplevelser, seksuelt misbruk eller vold i nære relasjoner. Sykdom i familien kan også utløse traumer. Jeg husker bruddstykker av mamma, som ikke omhandler sykdom. Som for eksempel en gang hvor foreldrene mine, jeg og mine to søsken dro og badet en sommerdag i nærheten av Lillehammer. Jeg husker jeg hvinte av glede da mamma spant rundt i vannet, og holdt rundt meg, som om vi var i en karusell. Jeg tror jeg var fire år gammel.

Jeg prøver å se for meg hvor fin hun var i sine yngre dager, med sitt svarte, lange hår, og med klingende lofotdialekt - og ikke hvor radmager hun ble, som følge av kreftsykdommen, som tæret på kreftene hennes, til siste slutt.

Jeg må leve med sorgen over opplevelser som jeg aldri får dele med henne – den går aldri bort. Og det at det fortsatt stikker følelsesmessig, når jeg ser andre jenter dele hyggelige opplevelser sammen med sine mødre. Noe så enkelt som å spise middag sammen, eller å gå en tur. Siden jeg var 18 år gammel har jeg vært nødt til å forholde meg til standardsvaret, når folk spør, om min mor: "Mamma er død. Hun gikk bort i kreftsykdom".

Barn kan brenne inne med vonde tanker og følelser. Du vet ikke hva de har opplevd, om de ikke forteller av egen, fri vilje. Eller om de møter en voksen som stiller de rette spørsmålene.

Jeg har et mål om å digitalisere "Barn snakker" for enkel og lett tilgjengelig bruk. Og tilrettelegge for foreldreveiledning om hvordan bruke kortene i å fremme lek, sosial læring, mestring og aktivisering.

11/05/2026

I forrige uke deltok jeg på Traumebehandlingskonferansen i regi av NKVTS i Oslo. Fokuset var på klinisk arbeid, og de fleste deltakerne var terapeuter. Det faglige innholdet av foredragsholdere og innlegg var av høy kvalitet og aktualitet. Det jeg synes var mest interessant og nyttig i mitt arbeid, var innlegget til Henning Mohaupt om relasjonelle traumer hos gutter og menn, og Anthony Mannarinos innlegg om traumefokusert arbeid med barn. Han vektla blant annet viktigheten av lek og sosialt samspill for barn i å hjelpe dem med å bearbeide traumatiske opplevelser.

Traumer kan oppstå på mange forskjellige måter. Det trenger ikke handle om krigsrelaterte opplevelser, seksuelt misbruk eller vold i nære relasjoner. Sykdom i familien kan også utløse traumer. Jeg husker bruddstykker av mamma, som ikke omhandler sykdom. Som for eksempel en gang hvor foreldrene mine, jeg og mine to søsken dro og badet en sommerdag i nærheten av Lillehammer. Jeg husker jeg hvinte av glede da mamma spant rundt i vannet, og holdt rundt meg, som om vi var i en karusell. Jeg tror jeg var fire år gammel. Og en annen gang, mens vi bodde på hotell i anledning en konferanse som pappa deltok på i jobbsammenheng. Han var elektroingeniør, og jobbet med prosjekter i inn- og utland. Mamma var kledd i et antrekk med en rød topp og svarte prikker. Hun danset med pappa til «Lady in red» med Chris De Burgh, og det var så fint å se.

Det er sårt at jeg bare har noen halmstrå av «normalitet» til å minnes mamma – og ellers omhandler mine minner mye om sykdom, og om ulike behandlinger hun gjennomgikk. Jeg prøver å se for meg hvor fin hun var i sine yngre dager, med sitt svarte, lange hår, og med melodisk lofotdialekt - og ikke hvor radmager hun ble, som følge av kreftsykdommen, som tæret på kreftene hennes, til siste slutt.

Jeg må leve med sorgen over opplevelser som jeg aldri får dele med henne – den går aldri bort. Og det at det fortsatt stikker følelsesmessig, når jeg ser andre jenter dele hyggelige opplevelser sammen med sine mødre. Noe så enkelt som å spise middag sammen, eller å gå en tur. Den siste opplevelsen mamma og jeg delte i offentlig rom, var at vi gikk i gudstjeneste på julaften i 1997. Knappe to uker senere gikk hun bort. Siden jeg var 18 år har jeg vært nødt til å forholde meg til standardsvaret, når folk spør, om min mor: «Mamma er død. Hun gikk bort i kreftsykdom».

Det er trist og dypt tragisk hvordan sykdom kan skade nære relasjoner, og ødelegge et familieliv. Barn kan brenne inne med vonde tanker og følelser. Fordi du vet faktisk ikke hva barn har opplevd, med mindre de forteller av egen, fri vilje. Eller om de møter en voksen som stiller de riktige spørsmålene. Derfor er det viktig at barn får mulighet til å uttrykke seg selv, på en måte som føles naturlig for dem, og at de møter voksne som er interessert i å lytte, før det er for sent. «For sent» kan innebære selvskading, rusmisbruk, en kriminell løpebane eller selvmord.

Jeg skal begynne å jobbe med å finne ut hvordan vi kan digitalisere «Barn snakker» for enkel og lett tilgjengelig bruk. Og hvordan tilrettelegge for foreldreveiledning om hvordan bruke kortene i å fremme lek, sosial læring, mestring og aktivisering.

29/04/2026

Sist mandag deltok jeg på HER-konferansen på Ullevål stadion. HER er for kvinnelige gründere og kvinner i næringsliv som er engasjerte i å bygge noe eget, eller fremme entreprenørskap i næringsliv. Donna Kastrati så behovet for et nettverk for kvinner med ambisjoner, læringslyst og som vil bidra til samfunnsmessig utvikling. Tusen takk til Donna som har etablert HER, og som gir andre kvinner muligheter. Og som tilrettelegger for oss alle å heie på hverandre, og fremover. 💓

Vi var om lag 20 kvinner som begynte grytidlig – kl 6.45, faktisk! – foran Ullevål stadion med bootcamp. Med selveste Cecilia Brækhus som treningsmentor og mental coach under treningen. Startstruck! 🤩 Dette var veldig gøy. Og det var en real kickstart på dagen, og som ga mersmak på boksing. Tidligere har jeg trent boksing i form av "luftslåing" (som min partner, Kimiya, kalte det). Denne gangen føltes det mye mer virkelighetsnært. Jeg begynte som en engel, og endte opp som et monster, med kraftfulle slag.

Og nå har jeg mine egne boksehansker – signert av Cecilia Brækhus.
"You want to fight me?" 😂

22/04/2026

Tilfeldighetene ville det slik at jeg booket overnatting i en bolig, på Bygdøy, som viste seg å gi mer enn overnatting. Jeg har stiftet bekjentskap med en familie med minoritetsbakgrunn, med en fire år gammel sønn. Mor og far har kjøpt et sett med "Barn snakket" til privat bruk. Og vi deler bolig med en annen gjest - en psykolog med minoritetsbakgrunn, som også gir fine samtaler. Og denne henger på veggen på kjøkkenet. Jeg kan skrive under på alt sammen!
Top match! 😍

20/04/2026

I dag har jeg løpt meg en tur i Oslomarka, for første gang på åtte år! Forrige gang var om sommeren ’18, før jeg ble syk. I august ’19 gjennomgikk jeg en ganske heftig operasjon pga endometriose med nerveinfiltrasjon, ved isjiasnerven. Jeg opplevde det som at jeg hadde isjias – noe jeg aldri har hatt – med konstante smerter i våken tilstand. Det var som om noen dunket i isjiasnerven, døgnet rundt.

Operasjonen medførte svært redusert funksjonsevne. Jeg måtte lære å gå i jevn gange. Hodet forstod det, men ikke kroppen. Jeg ble ansett som 100% ufør under rehabilitering- og opptreningsperioden, og jeg har en varig nerveskade i venstre fot. Jeg var nødt til å la Young Intro-prosjektet mitt ligge brakk i mer enn to år, fordi jeg ikke klarte å gjøre noen kreativ tanke- eller skrivevirksomhet. Jeg klarte knapt lese i et kvarter, pga smertestillende, før jeg måtte legge meg til å sove. Under sykdoms- og rehabiliteringsperioden fikk jeg førstehåndserfaring med både fatigue og kroniske smerter. All respekt til personer som lever med slike plager livet ut.

Nå er jeg likeperson i Endometrioseforeningen, og jeg vil prøve å få med flere i nord. Vi trenger likepersoner i flere regioner. Likepersoner er til støtte for andre kvinner som lever med endometriose eller adenomyose, og arrangerer treff for nettverksbygging, og for sosial og emosjonell støtte.

Jeg har begynt å løpe igjen, tross en litt dårlig fot. Foten blir ikke bedre, men den blir ikke verre, heller. Jeg kommer aldri til å løpe hverken langt eller fort, men jeg synes det er deilig å trene ute. Løping gir meg en følelse av frihet.

Det er mulig å komme tilbake etter sykdom. 💪💓

13/04/2026

Trøndelag 😍

12/04/2026

Min Prius og jeg er på roadtrip 😎
Jeg er på vei sørover, mot Oslo. Underveis
besøker jeg bokhandlere og leketøysforhandlere, med forespørsel om leverandøravtaler av "Barn snakker".

Jeg skal delta på fagseminar i regi av NKVTS om behandling og bearbeiding av traumer. Og på arrangementer hvor investorer deltar. Og jeg har avtalt møte med en investor 🤩

"Good luck, babe!"

20/03/2026

Året 2002-03 jobbet jeg fulltid i en barnehage i Rælingen. Da begynte jeg å lese småbarnspedagogikk for å lære og forstå mer om hvordan barn lærer, og om atferdsmønstre og emosjonell regulering. Jo mer jeg leste, desto mer ble jeg bevisst på at det er så mye jeg ikke vet. Etter hvert ble jeg oppmerksom på Montessori-pedagogikken, utviklet av Maria Montessori. Dette er noe av grunnlaget som jeg har brukt som inspirasjon til å utvikle “Barn snakker”, og Young Intro-konseptet om inkludering, deltakelse og kreativ læring. Barn lærer forskjellig og blir motivert til læring på ulikt vis. “Barn snakker” er til for å motivere barn for å lære, å delta, å søke kunnskap og å inkludere andre.

Maria Montessori (1870 - 1952) var den første kvinnelige legen i Italia. Hun ønsket først å bli ingeniør, men ombestemte seg da hun skulle søke studieplass. Hun ville heller utdanne seg til lege, noe hun ble frarådet, fordi hun var kvinne. Hun kom inn på, og fullførte, medisinstudiet ved universitetet i Roma. I 1897 begynte hun å jobbe ved en barnepsykiatrisk klinikk, hvor hun observerte at barna var understimulerte. Hun poengterte at de trengte stimuli - ikke medisinering. Hun spesialiserte seg i pedagogikk for barn med spesielle behov, og ble professor i antropologi.

I 1907 åpnet hun Casa dei Bambini (Barnas hus) for barn mellom 3 og 6 år i et av Romas fattigkvarterer. Hun utviklet læremateriell som stimulerte barnas ferdighetsnivå og sanseapparat. Hun forstod viktigheten av å stimulere både finmotorikk (som når man perler, tegner eller knytter skolisser) og grovmotorikk (når barn hopper, springer eller klatrer i trær). Og hun trodde på verdien i å la barn få frihet, innenfor visse rammer, med respekt for materiell og hverandre. Og å lære å ta ansvar ved å rydde ting på plass og å holde orden. Montessori-pedagogikken har stort fokus på å utvikle taktile løsninger som fremmer lek og læring - f.eks leker man kan åpne og lukke, og forskjellige måter å bruke sansene (berøre, se, lytte, lukte, balanse).

I lekeboka, som følger med "Barn snakker", har jeg kommet med innspill til hvordan man kan bruke kortene i å stimulere barns sanseapparat, og å fremme mestring, deltakelse og inkludering.

💓

23/02/2026

Statistikk fra Utdanningsdirektoratet viser at 10% av elever fra 5. trinn til vg3 opplever mobbing. Tendensen er økende (Elevundersøkelsen 2023-24). Vi er alle enige i at det er svært viktig å bekjempe mobbing, men det er sjelden vi snakker om følgene av mobbing for oss som har opplevd det. Hvordan det går det med tidligere mobbeutsatte senere i livet?

Jeg husker følelsen av å ha null kontroll i situasjonen, og å ikke vite når det neste slaget ville komme. Ikke fysisk, men i form av ordbruk, eller å være utestengt fra leken. Eller at andre inkluderte meg i leken, på egne premisser, og ikke gjensidighet. Følgene for min del var å føle at hjertet knuste i tusen biter – mange ganger. Og jeg hadde ikke ordene for å fortelle om det til de hjemme, eller å stå imot de som var ansvarlige for mobbingen for deres egne handlinger eller ordbruk.

For mange av oss som har opplevd mobbing og sosial ekskludering, er en konsekvens at vi internaliserer smerten, og de vonde følelsene. Det var det jeg gjorde – det faller meg ikke naturlig å komme med tilsvar, og jeg er ikke så kjapp i replikken. Mange av oss lever videre med den indre smerten, som for mange fører til et svært negativt selvbilde, inkludert meg selv. I voksen alder har jeg klart å distansere meg fra det, og har innsett at dette er ikke mitt ansvar. Dette er ikke min skam. Men som barn, opplevde jeg å ha suicidale tanker for første gang da jeg var tolv år – og det var ingen som var til stede for å ta meg imot, når jeg falt.

For andre fungerer det helt motsatt – mange eksternaliserer atferden og følelsene. De retter sinnet, frustrasjonen og aggresjonen ut mot verden. Mot medelever. Eller familiemedlemmer. En nabo, eller en tilfeldig forbipasserende, som var på feil sted, til feil tid.

For å bekjempe mobbing, sosial ekskludering og rasisme, mener jeg at vi burde ha fokus på hva vi voksne gjør. Hvordan vi oppfører oss og relaterer til hverandre. Bygger vi hverandre opp, eller snakker vi hverandre ned? I offentlig debatt hører jeg fra tid til annen at folk refererer til Janteloven. «Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du duger til noe.» Og tolker det dithen at du skal ikke tro på egne evner eller kunnskap om å få til noe, eller ha mestringstro på at man kan oppnå noe.

Som oftest opplever jeg referansen som helt tatt ut av kontekst, og uten innsikt til opphavet til Janteloven. De aller fleste jeg har snakket med om dette, er ikke klar over at den har bakgrunn i «En flyktning krysser sitt spor» av Aksel Sandemose (1933). Jeg kan ikke huske å ha snakket med én person, om Janteloven, som har sagt at de har lest boka. Janteloven stammer fra tettstedet Jante, og Sandemose har selv påpekt at det kunne ha vært hvilken som helst bygd, tettsted eller by. Plottet handler om Espen Arnakke, som er oppvokst med å fortrenge sine følelser. I forløperen, "En sjømann går i land", begår han et drap, på sin venn John Wakefield, i sjalusi og manglende evne til å håndtere egne følelser. Historien er veldig trist og tragisk, men dessverre underkommunisert. Min tolkning av boka, er at Sandemose skrev den i protest mot sosial kontroll og undertrykkelse i samfunnet.

Til de aller fleste som refererer til Janteloven, vil jeg si: «Les boka først, så snakkes vi.»

19/02/2026

En del av bedriftsplanen i Young Intro, er å ha “Barn snakker” til salg i butikk. Jeg ønsker å etablere kontakt med selvstendige bokhandlere og lekebtukker, som ønsker å bli distributør av kortene og selge em i eget foretak. I dag har jeg begynt i Rognan, og besøkt en butikk med forespørsel om å bli distributør. I april fortsetter jeg sørover i landet, gjennom Trøndelag, Innlandet, Oslo og Akershus, og Telemark.

På vei tilbake fra Rognan stoppet jeg for en kaffepause på Fauske. Underveis på min vei oppdaget jeg noen kloke visdomsord fra førskolebarn, som kan være fint å ta med seg videre gjennom dagen. Jeg har vanskelig for å velge en favoritt 😅

Adresse

Storvollen 27
Bodø
8015

Nettsted

http://www.youngintro.no/

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Young Intro legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Bedriften

Send en melding til Young Intro:

Snarveier

Vil du plassere din bedrift på toppen av Data- Og Elektronikktjeneste-listen i Bodø?